Sildebyen Haugesund: byens historie fra sild til olje

Haugesund er en ung by bygd på sild. Stedet var et lite strandsted ved sundet innenfor Hasseløy og Risøy da vårsilda kom tilbake til kysten tidlig på 1800-tallet. Haugesund ble ladested 26. august 1854 og kjøpstad i 1866. Da silda forsvant fra kysten i løpet av 1870-tallet, satset byens sildefolk på skipsfart, og senere kom verft, plattformbygging og gassindustri. Per 1. januar 2026 hadde Haugesund kommune 38 663 innbyggere.

Tidslinje: Haugesund i korte trekk

Fra strandsted til ladested

Haugesund er nevnt allerede i Harald Hårfagres saga, men da som et ubetydelig sted. Navnet kommer av norrønt Haugasund, sundet ved gården Haugar, og det er de samme Haugar som sagaene knytter til kongens grav. Du kan lese mer om det i artikkelen om Haraldshaugen.

Ifølge Haugalandmuseet var Haugesundet navnet på sundet mellom Bakerøy, som i dag heter Hasseløy, og området rundt Skåre kirke og Hauge skole. I 1801 bodde det bare 15 mennesker her. Da silda begynte å komme årvisst tilbake tidlig på 1800-tallet, trengte man en eksporthavn mellom Stavanger og Bergen. Vårsilda ble fisket fra Skudenes til Espevær, og fiskerne trengte en god havn nær fiskefeltene. Den fant de i Smedasundet mellom fastlandet og Risøy.

Bystatusen var avgjørende, for bare byer med ladestedsrettigheter kunne selge varer til utlandet. Den 26. august 1854 ble Haugesund ladested og fikk sitt eget kommunestyre. Sildesalteren Tønnes Eide, som kom til stedet i 1840-årene med to tomme hender, ble byens første ordfører. Lauritz Pettersen var en annen av byggerne: notbas, noteier, sildesalter, skipsreder og landhandler. De neste ti årene var Haugesund den byen i Norge som vokste raskest. Ifølge Store norske leksikon økte folketallet fra 1066 i 1855 til 3200 i 1866, da byen ble kjøpstad.

Sildeeventyret

Silda var hverdagen for nesten alle i byen. Fiskerne solgte fangsten til sildesalteriene, sjauerne losset, ganejentene og ganekonene sløyde og saltet, og bøkkerne laget tønnene. Silda ble lagt lagvis med salt i tønnene og fraktet ut i verden med seilskuter. Skolebarna fikk «sildafri» for å hjelpe til på bryggene. Ifølge Haugalandmuseets undervisningshefte om gamle Haugesund ble det på det meste produsert over én million tønner saltsild i året i Haugesund, og det meste ble solgt til utlandet.

Sildefisket satte preg på hele distriktet. På Røvær kunne det under sildefisket på 1800-tallet være stasjonert opptil 20 000 fiskere, og på Vibrandsøy bygde handelshus fra Stavanger og Bergen store sjøhus og sildesalterier fra 1840. Tonjer fyr på Vibrandsøy ble bygd i 1846 for å gjøre den økende trafikken tryggere. Opplysningene er hentet fra Rogaland fylkeskommunes oversikt over kulturmiljø i Haugesund.

Da silda forsvant: skipsfartsbyen

Mellom 1840 og 1870 var det så mye sild utenfor Haugesund at byen bare vokste. Så forsvant silda fra kysten i løpet av 1870-tallet. Noen fulgte etter den nordover og senere til Island, andre fortsatte å kjøpe sild fra andre steder og selge den videre. Mange av dem som hadde tjent penger på silda, satset i stedet på skipsfart. Skipene ble større og dyrere, og derfor var det vanlig med partsrederier, der flere eide et skip sammen og delte utgifter og inntekter. Fram til 1914 var dette den vanligste måten å drive skip på.

Fra 1890 begynte Vibrandsøy å eksportere fersk sild på is i kasser i stedet for saltet sild i tønner. En av dem som vokste opp i dette miljøet, var Knut Knutsen O.A.S. Ifølge Store norske leksikon startet han sildeforretning i Haugesund i 1890-årene, var lenge ledende innen fersksildeksport til Storbritannia og ble skipsreder fra rundt 1900. I 1939 var rederiet hans Norges tredje største, særlig innen linjefart og tankfart.

Første verdenskrig ga rederne en kraftig oppgangstid, og den kan fortsatt ses i bybildet. Villastrøkene langs Salhusvegen og P.A. Munchs gate og jugendvillaene på Lillesund vokste fram i disse årene, og fylkeskommunen regner dem blant byens fineste bygningsmiljøer.

Rådhuset: en gave fra rederen

Haugesund rådhus er den mest synlige arven etter skipsfartsbyen. På sin 50-årsdag i 1921 satte Knut Knutsen og kona Elisabeth av én million kroner til et byggefond. Rådhuset ble tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas etter en konkurranse i 1922 og sto ferdig i 1931. Store norske leksikon kaller det et fremragende eksempel på norsk nyklassisisme, og bygningen og parken er fredet. I 1947 ga Elisabeth Knutsen ytterligere én million kroner til utsmykking av rådhuset og til parken.

Ny sildetid, verft og gass

Silda kom tilbake til kysten fra 1890-årene, og sildeeksporten preget Haugesund langt inn i 1900-tallet. På Vibrandsøy tok eksporten av iset sild slutt i 1950- og 60-årene, da kjøleskip overtok transporten og silda ble borte, og sildefisket i distriktet gikk tilbake like før 1960. Nasjonalt førte overfiske til at bestanden av atlantoskandisk sild brøt sammen rundt 1970, og i 1972 ble det innført totalforbud mot fangst.

Verftene og verkstedindustrien ble byens nye ryggrad. Ifølge Store norske leksikon domineres industrien i Haugesund i dag av bygging av skip og oljeplattformer, og den største bedriften er Aibel, som bygger og vedlikeholder plattformer for olje- og gassindustrien. I nabokommunene ligger gassanlegget på Kårstø i Tysvær, i drift siden 1985, og Hydros aluminiumsverk på Karmøy, som er blant de største i Europa. Haugesund havn drives sammen med havnene i Karmøy, Bokn og Sveio gjennom det interkommunale havneselskapet Karmsund Havn.

Byen vokser: Skåre, Vibrandsøy og dagens grenser

Haugesund hadde 9100 innbyggere i 1910 og 16 600 i 1930. Mye av veksten skyldtes at et større område fra nabokommunen Skåre ble lagt til byen i 1911. Deretter sto folketallet nesten stille til resten av Skåre ble innlemmet i 1958, og i 1960 hadde kommunen 27 365 innbyggere. I 1965 ble Vibrandsøy overført fra Torvastad, og kommunen fikk de grensene den har i dag. Folketallet passerte 30 000 i 1999 og 35 000 i 2011.

Ifølge SSB hadde Haugesund kommune 38 663 innbyggere 1. januar 2026. Fordi kommunegrensene er trange, bor mange haugesundere på Karmøy-siden av byen. Tettstedet Haugesund, som også omfatter bebyggelsen i Karmøy kommune, hadde 47 597 innbyggere samme dato. Tall for de andre kommunene finner du i oversikten over innbyggertall på Haugalandet.

Haugesund i dag

Haugesund er handels- og servicesenter for Haugalandet, Sunnhordland og deler av Ryfylke og Hardanger, og nesten halvparten av dem som jobber i byen, bor i en annen kommune. Byvåpenet fra 1930 har tre flygende sølvmåker på blå bunn, og måkene symboliserer silda og sjøfarten. Silda lever også videre i navnet på jazzfestivalen Sildajazz, mens Den norske filmfestivalen har gjort byen kjent som filmby.

Her ser du sildebyen i dag

• Dokken museum på Hasseløy: like over brua til Hasseløy viser Dokken museum hvordan folk levde og arbeidet i Haugesund mellom 1850 og 1950, med blant annet sildesalteri, bøkkerverksted og kolonialbutikk. Per oktober 2026 holder museet åpent torsdager og ved cruiseanløp kl. 10–14 fram til 8. oktober, og Jul i Dokken holder åpent 29. november–20. desember. Voksenbillett koster 100 kroner, og barn under 16 år går gratis.
• Smedasundet og kaiene: den gamle havna mellom fastlandet, Risøy og Hasseløy er fortsatt hjertet i Haugesund sentrum.
• Statuen Fiskerne: skulpturen av Sofus Madsen ble avduket i 1920 og var en gave fra skipsrederen Stolt-Nielsen. Den regnes som et symbol på byens fiske- og sjøfartshistorie.
• Rådhuset og rådhusparken: Knutsens gave til byen i den sørlige delen av sentrum.
• Vibrandsøy og Røvær: sjøhusmiljøene på øyene utenfor byen viser hvordan sildesamfunnene så ut.

Flere museer i distriktet finner du i oversikten over museer på Haugalandet. Vil du heller smake på historien, kan du lese om sild og lokal mat på Haugalandet.