Harald Hårfagre: kongen, sagaen og rikssamlingen

Harald Hårfagre var konge i Norge fra rundt år 865 til han døde en gang mellom 930 og 933. Sagaene gjør ham til kongen som samlet Norge etter slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt datert til 872. Historikere ser ham i dag først og fremst som en vestlandskonge med maktbase på Sør-Vestlandet, trolig på Avaldsnes ved Karmsundet. Ifølge Snorre Sturlason ble han gravlagt like nord for dagens Haugesund, der riksmonumentet Haraldshaugen står.

Sagaen og forskningen side om side

Det meste vi «vet» om Harald Hårfagre, kommer fra sagaer skrevet flere hundre år etter hans død. Tabellen viser hvor sagatradisjonen og nyere forskning skiller lag. Tabellen bygger på Store norske leksikons artikkel om Harald Hårfagre, skrevet av historikerne Claus Krag og Bjørn Bandlien, og på artiklene om vikingtiden på Norgeshistorie.no fra Universitetet i Oslo.

Hva kildene forteller

Det finnes få samtidige kilder. De eneste nokså samtidige tekstene som nevner Harald og slaget i Hafrsfjord, er skaldekvadene Glymdråpa og Haraldskvadet. De tilskrives vanligvis Torbjørn Hornklove, som regnes som en av Haralds skalder på slutten av 800-tallet, men enkelte strofer kan være yngre tillegg.

Sagaene kom langt senere. Ågrip, Fagrskinna og Noregs konungatal ble skrevet på 1100- og 1200-tallet, og de bygger delvis på tapte verk av de islandske historieskriverne Sæmund Frode og Are Frode. Den mest omfattende fortellingen er Snorres Heimskringla fra omkring 1230. Store norske leksikon understreker at disse tekstene må brukes med varsomhet og sammenlignes med andre kilder.

Fra samme tid finnes også Ottar fra Hålogalands beretning til den engelske kongen Alfred den store. Ottar nevner ikke Harald, men han bruker navnet på kystleia som senere ble landsnavnet. Det kan du lese mer om i artikkelen om Nordvegen. Arkeologien gir ingen biografi, men et bilde av kongemakt, handel og samfunn rundt år 900. Ifølge Norgeshistorie.no viser funnene i Rogaland at det ble bygd færre storhauger etter 900, noe som kan tyde på at høvdingenes makt ble svekket.

Slaget i Hafrsfjord og striden om årstallet

I sagaene er Hafrsfjord, i dagens Stavanger og Sola, det avgjørende slaget som ga Harald makten. Skaldekvadet Haraldskvadet forteller en litt annen historie: Her er det Harald som blir angrepet av konger som kommer østfra, Kjotve den rike og Tore Haklang. Angriperne kan ha kommet fra Agder, Viken og Jylland. Store norske leksikon peker på at striden kan ha handlet om kontrollen med handelen langs kysten fra Sør-Vestlandet til Kaupang i Vestfold og videre til Hedeby.

Årstallet 872 har vært diskutert i over 200 år. Ifølge Rikssamlingsjubileet ble dateringen til 872 fremmet av 1800-tallshistorikerne P.A. Munch og Gustav Storm, blant annet ut fra sagaenes kronologi og irske annaler som forteller om en vikinghøvding som dro fra Irland i 871 for å hjelpe faren i en krig. Gerhard Schøning hadde tidligere argumentert for 885, og Halvdan Koht mente i 1921 at slaget sto rundt år 900. Norgeshistorie.no bruker «rundt 880», og Store norske leksikon skriver at mye kan tyde på at slaget sto noe senere enn 872.

Et argument som brukes for et tidlig årstall, kommer fra Island. Et askelag fra et vulkanutbrudd i 871 eller 872 ligger like under de eldste bosetningssporene der, og det passer med Landnåmabokas fortelling om at Island ble bosatt rundt 874. Sagaenes forklaring om at stormenn flyktet fra Haralds hardstyre, regnes derimot som lite historisk. Historikeren Hans Jacob Orning skriver på Norgeshistorie.no at fortellingen om tyrannen var viktig for islendingene på 1200-tallet, men at den neppe har mye historisk over seg.

Avaldsnes og kongsgårdene langs leia

Harald Hårfagres maktsenter var etter alt å dømme Avaldsnes på Karmøy. Kongsgården lå ved en trang del av Karmsundet, og herfra kunne kongen kontrollere skipstrafikken langs kysten. Skaldekvad nevner fem kongsgårder som Harald reiste mellom etter Hafrsfjord: Utstein, Avaldsnes, Fitjar, Alrekstad og Seim. De lå omtrent en dags seilas fra hverandre, og i Ornings artikkel om vestlandskongen beskrives disse fem gårdene som trolig kjernen i det som skulle bli Norge.

Kongen styrte ved å være til stede. Han reiste mellom gårdene for å holde kontroll og hente inn ressurser, og lokale stormenn og småkonger kan ha anerkjent ham som overherre mot å få del i handelsoverskuddet. Ekteskap og frilleforhold knyttet ham til mektige familier, og barna ble oppfostret hos allierte. Rundt 920 sendte Harald sønnen Håkon, senere kalt Håkon den gode, til kongshoffet i Wessex i England, et av de viktigste maktsentrene i Nord-Europa på den tiden.

På Avaldsnes kan du i dag besøke Nordvegen historiesenter og Vikinggården, der Harald er hovedperson i utstillingen om kongene ved Karmsundet.

Sønnene og et rike som gikk i oppløsning

Sagaene sier at Harald hadde 16 sønner, og Snorre regner med over tjue barn med sju kvinner. Ingen av tallene kan kontrolleres. Etter hans død ble riket raskt splittet, fordi alle kongssønner i utgangspunktet hadde arverett så lenge de fikk bøndene med seg på tinget. Ifølge Norgeshistorie.no fulgte Eirik Blodøks (om lag 932–935), deretter Håkon Adalsteinsfostre (rundt 935–961) og så sønnesønnen Harald Gråfell (omtrent 961–976). Alle hadde maktsenteret sitt på Vestlandet. En varig samling av landet kom først på 1000-tallet.

Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som med sikkerhet kan regnes til Hårfagreætten. At Olav Tryggvason, Olav den hellige og Harald Hardråde stammet fra ham, slik sagaene hevder, regnes som tvilsomt. En biografi om Olav den hellige gir et innblikk i livet til en av disse senere kongene.

Fra sagakonge til nasjonalsymbol

Bildet av Harald som rikssamler og stamfar ble skapt i historieskrivingen på 1100-tallet. Sæmund Frode gjorde alle senere norske konger til hans etterkommere, og Are Frode førte slekten bakover til den mytiske Yngve-Frøy. Snorre la særlig vekt på Haralds arvekrav på Vestfold. Flere historikere har pekt på at dette kan henge sammen med danskekongenes krav på Viken på Snorres egen tid.

På 1800-tallet ble Harald selve grunnleggeren av det norske riket, og han fikk en viktig plass i nasjonsbyggingen fram mot 1905. I 1872, tusen år etter det tradisjonelle årstallet for Hafrsfjord, ble Haraldshaugen reist på Gard i Haugesund. I 1983 fikk Hafrsfjord monumentet Sverd i fjell av Fritz Røed, og i 2022 ble 1150-årsjubileet markert med en seilas med vikingskip fra Haraldshaugen til Hafrsfjord.

Tidslinje

Her møter du Harald Hårfagre på Haugalandet

• Haraldshaugen på Gard: obelisken og de 29 fylkessteinene på det tradisjonelle gravstedet, 2–3 kilometer nord for sentrum.
• Avaldsnes: kongsgården ved Karmsundet med historiesenter, vikinggård og Olavskirken fra 1200-tallet.
• Statuen i sentrum: ved byparken står en statue av Harald Hårfagre som skuer ut over sundet. Den er et av stoppene på Fjord Norges skulpturvandring i Haugesund, som også tar deg gjennom Haugesund sentrum.

Flere steder å lære om vikingtid og lokalhistorie finner du i oversikten over museer på Haugalandet.