Haugesund-dialekten: kjennetegn, eksempler og nabodialekter

Haugesund-dialekten, ofte kalt haugesundsk, er et vestnorsk bymål i det sørvestlandske a-målsområdet. Den deler de fleste trekk med rogalandsmålene ellers: a-ending i infinitiv (å kasta), pronomenene eg og me, skarre-r og ingen æ-lyd. Det trekket som er tydeligst beskrevet for selve byen, er bøyningen av hunkjønnsord – ei jenta – jentå – flærre jentårr – alle jentene – som ifølge Store norske leksikon nå sprer seg til dialektene rundt. I motsetning til stavangersk og dialektene på Sør-Karmøy har Haugesund ikke de «bløte» konsonantene b, d og g der bokmål har p, t og k.

Beskrivelsen under bygger på Store norske leksikons artikler om dialektene i Rogaland og på Karmøy, skrevet av dialektforskeren Martin Skjekkeland. Eksemplene er hentet derfra. Når et trekk er beskrevet for Karmøy eller Rogaland generelt og ikke for Haugesund spesielt, sier vi det.

Hvor hører haugesundsk hjemme?

Rogaland er en del av det sørvestlandske a-målsområdet, der den trykksvake a-en er bevart i ord som å kasta og ei visa. Innenfor fylket skiller Store norske leksikon først og fremst mellom Ryfylke-mål og Jær-mål, mens Haugesund og Stavanger er de to bymålene som påvirker omlandet sterkest. Endringer i rogalandsdialektene viser seg ifølge leksikonet først i byene, både i Haugesund og Stavanger, og sprer seg derfra til bygdene.

Haugalandet strekker seg over fylkesgrensen. Sveio og Etne ligger i Vestland og hører språklig til sunnhordlandsmålene, som Store norske leksikon beskriver under dialektene i Hordaland. Mer om kommunene i regionen finner du i oversikten over Haugalandet.

Uttale: skarre-r, e for æ og «fjedl»

Skarre-r

Skarre-r er en bakre r-lyd som uttales med drøvelen eller den bakre delen av tunga. Den regnes å ha oppstått i Paris på 1600-tallet og kom til Bergen og Vestlandskysten rundt 1800. Rundt 1900 var skarre-r i Rogaland bare vanlig i og rundt Stavanger. På Karmøy var den vanlig på sørdelen tidlig på 1900-tallet og er i dag dominerende på hele øya, og ifølge Store norske leksikon er den nå vanlig hos yngre i nesten hele det sørvestlandske området. Det er derfor skarre-r du hører hos de fleste i Haugesund-området i dag.

Ingen æ-lyd

Rogalandsmålene mangler stort sett æ-lyden, som har falt sammen med e; unntakene er blant annet Suldal og deler av Jæren. På Karmøy sier man for eksempel ser, hel og ber for sær, hæl og bær.

Høy tone først i ordet

Som andre vestnorske dialekter har rogalandsmålene høytone: i ord som sola, boka og døra ligger tonen høyt først i ordet og faller mot slutten. På Østlandet er det motsatt.

Fjedl, badn og habn

Et tradisjonelt sørvestlandsk trekk er at lang l og lang n deles i to lyder: fjell blir fjedl, alle blir adle, stein blir steidn. Konsonantsambandet rn blir dn (barn blir bad’n, garn blir gad’n), og fn blir bn (havn blir hab’n, søvn blir sveb’n). Eksemplene er fra Karmøy. Store norske leksikon beskriver at yngre stavangerfolk i økende grad bruker skriftnære former som alle og stein; tilsvarende undersøkelser fra Haugesund har vi ikke funnet.

Bløte konsonanter – men ikke i Haugesund

I store deler av Rogaland blir p, t og k til b, d og g etter lang vokal: å eda (ete), liden, mad, bog (bok), ei vega (uke). Området strekker seg fra Egersund i sør og nordover til en grense tvers over Karmøy mellom Åkra og Ferkingstad. Nord-Karmøy har derfor former som bok – bokjå, Sør-Karmøy bog – bogjå. Haugesund ligger nord for denne grensen. Også på Sør-Karmøy er de bløte konsonantene på retur blant unge, som sier møte, stupebrett og ukeplan.

Palatalisering: «ikkje» og «bakkje»

Karmøy-dialekten har, som de fleste vestnorske dialekter, palatalisering av g og k: å tenkja, ein bakkje, sekkjen, haje (hage), majje (mage) – og ordet ikkje. Ifølge leksikonet er denne palataliseringen på retur på hele Sør-Vestlandet, og unge sier gjerne sekken og hage.

Bøyning: a-mål og haugesundsk hunkjønn

Alle tostavelses verb har a-ending i infinitiv (å skriva, å lesa), mens «nå-verbene» mangler ending (å gå, å nå, å tru). Svake hunkjønnsord har a i ubestemt form (ei jenta, ei visa), og a-en kommer også fram i adjektivene: den stora kyrkjå.

Det som skiller bymålet, er bøyningen av hunkjønnsordene. Store norske leksikon gjengir den slik for Haugesund:

Denne bøyningen sprer seg nå til nabodialektene. Rundt byen finnes det andre endinger i bestemt form entall: på Utsira og i deler av Karmøy e-ending (kjeringje for kjerringa, tråppe for trappa, øyne for øya), på Torvastad nord på Karmøy tradisjonelt o-ending (den jento, den døro), og o-endingen finnes også på nordlige deler av Haugalandet. I Sunnhordland ender hunkjønnsordene på o eller å.

På Karmøy beholder hankjønns- og hunkjønnsordene r-en i ubestemt flertall, mens svake a- og e-verb mister r-en i presens; «nå-verb» beholder den, som i når og spyr: å spilla – spille – spillte – har spillt. Et sterkt verb som å hiva (kaste) bøyes hive – heiv – har heve.

Pronomen og spørreord

I mye av Rogaland heter det eg og me: eg var der, og me møtte henne i byen. For Karmøy gjengir Store norske leksikon disse formene:

Amerikanske ord på Vest-Karmøy

Kontakten mellom Vest-Karmøy og USA var særlig sterk på 1950- og 1960-tallet, og den har satt spor både i fornavn og i ordforrådet. Store norske leksikon gjengir blant annet disse eksemplene fra Håkon Liknes’ bøker om dialektord fra Karmøy:

• dånnta’kje (fra «don’t know»): eg veit ikkje
• jångster (fra «youngster»): ungdom
• kjingsa (fra «change»): veksle, som i «kan du kjingsa ein femtilapp»
• isigt (fra «easy»): rolig, som i «eg tar det ganske isigt»
• tronkjen (fra «trunk»): bagasjerommet

Dialekten i endring

Norske dialekter blir i dag mer like innenfor hver region, mens forskjellene mellom regionene består. Store norske leksikon kaller dette regionalisering og nevner Haugesund og Stavanger som de regionale sentrene i Rogaland. Lokale særtrekk som palatalisering, bløte konsonanter og segmentering (fjedl, steidn) går tilbake hos unge, mens skarre-r og bymålets bøyningsformer brer seg.

Det finnes ingen offisiell norm for hvordan man skal snakke norsk. Språkrådet beskriver dialektmangfoldet som noe positivt, samtidig som de peker på at mange lokale former svekkes hos yngre. Er du ny i byen, finner du praktisk informasjon i guiden Bo i Haugesund.

Vil du lese mer?

• Store norske leksikon: dialekter på Karmøy, med lister over bøyningsformer og lånord.
• Håkon Liknes og Lasse Pedersen: «Robbel og rakje. Gamle ord og uttrykk frå Karmøy» (2012) og «Halve ord å kniktar. Dialektord og uttrykk frå Karmøy» (2016), begge utgitt på Vormedal forlag i Haugesund.
• Helge Sandøy: «Vestlandet – der fjordane batt folk saman», i Ernst Håkon Jahr (red.): «Den store dialektboka» (1990).
• Martin Skjekkeland: «Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying» (2005).